En torsdagskveld i november

Kom hjem fra jobb i går, satte meg ned og begynte å planlegge middag. Vil gjerne ha et varmt måltid hver dag, selv om jeg bor alene :) Var ikke kommet så langt som å tenke på å få av arbeidsklær eller noe, så ringer Callsenteret på Vikartjenesten. "Hei, var ei som måtte gå hjem fra vakta, kan du dra bort og ta arbeidslista hennes? Du er den eneste jeg vet om som er så sprek at du tar ei dobbelvakt?" Fikk etterpå vite at det var nummeret før beordring. Slipper å tenke på akkurat det, siden jeg ikke er fast ansatt, men jobber på Frilans-basis. Ble lova full overtidsbetaling osv. Men det var ei som var sliten på jobb i morges, ja.
Men det er jo godt å få den tilliten at de ser at jeg gjør en jobb det står respekt av. At jeg ikke bare er fyllmasse som gjør jobben, "And that's it". Men det er ikke rart at mange velger å gjøre jobben som skal gjøres uten å engasjere seg. Blir nok like avslepet selv etter hvert, kanskje? Men akkurat nå er det greit å legge inn litt ekstra. Får utnytte den positive trenden liksom.
For det er slitsomt å jobbe i Hjemmetjenesten. Greit nok at det er enkle husholdningsoppgaver mye, stelle mat, hjelpe opp fra seng og i seng, en daglig kattevask og en dusj i uka til de fleste. Og det kan bli en del tunge tak i trange omgivelser. Men mesteparten av belastninga ligger i det å være på tilbudssida, se og høre den enkeltes bruker behov og ofte være den eneste menneskelige kontakten brukeren har den dagen. Og det er slitsomt. Og som "flyfille" som får vakter over halve by'n tar det tid å lære seg nye adresser og nye brukere. Det å jobbe på bare ei sone betyr at du etter hvert lærer brukernes behov og hvordan de vil ha hjelpa. Men stadig nye brukere betyr at man bare får gitt grunnleggende service. Lite tilfredsstillende for både bruker og for meg som serviceyter.
Har ikke forelesninger denne uka, så jeg har tatt på meg vakter hele uka. Men det ble litt mye med ei dobbel i går. Og det var fullt kjør fra morran i dag. Fire morrastell med vask, påkledning og frokost. Går fort en halv time / tre kvarter på hver, og så skal du mellom den enkelte i tillegg. Heldigvis var tre av dem i gangavstand fra hverandre så jeg slapp unna med å sette bilen midt mellom.
Ble jo litt sen til den fjerde da. Og hun var litt stressa pga at hun måtte ordne med bestilling av varer før et bestemt klokkeslett. Nådde jo ikke det, men hun fikk ordna opp likevel. Trivelig dame. Før jeg gikk sa hun at jeg skulle ta meg nær av navnet mitt, hun hadde selv fått høre litt forskjellig om sitt navn i sin ungdom. Så hun sa at navnet skjemmer ingen. Og det var trivelig å få. Hun siktet til at det er litt forskjell mellom kroppsbygningen min og hvordan man vanligvis forventer at ei som heter Ragnhild ser ut. Hun spurte jo først om Ragnhild også ble brukt som guttenavn? Men det blir det vel ikke så vidt jeg vet?
Neste lå på sofaen og hadde en dårlig dag, angst og var i det hele tatt ikke helt på G, nei. Ble en nedtur der, ja. Men fikk snakka med en kollega og fikk skrevet en brukbar rapport om den opplevelsen. Og jeg ser at jeg takler ting annerledes. Før ville jeg ha gitt meg helt over, og brukt en masse energi for bruker’n, nå klarer jeg å se at jeg må trekke på de felles ressursene vi har i tjenesten, for jeg kan ikke holde alle i handa. Merker at jeg kan delegere oppgaver, selv om jeg bare er ”på gølvet” i det hierarkiet jeg jobber i.
Ergoterapeuten og studiene i Organisasjon og ledelse slår inn, og jeg kan se hvordan organisasjonen fungerer og hvem som bærer lasset. Og det er litt godt å se seg selv slik òg. Blir mer og mer bevisst hva jeg kan. Før var det mest ubevisst hva jeg gjorde. Greit nok med ”tekniske” ting, hvordan kartlegge en brukers behov for forflyttningshjelpemiddler f.eks. Nå bruker jeg min teoretiske kunnskap bevisst på flere områder. Jeg har bedre oversikt og skaffer meg den raskere og med mindre anstrengelse.
Det har også ”skjedd” noe med meg på nytt. Kan ikke sette fingeren på det, men i går var det en bruker som spurte når jeg kom dit. ”Det er ei ny dame i dag?” Og i dag følte jeg meg akseptert som kvinne av nye kolleger uten forbehold. Det var noe jeg ikke tok inn over meg før jeg kom hjem og fikk satt meg ned.
Men det har kanskje like mye med hvordan den enkelte sona blir drevet. Hvordan kollegene tar i mot meg, mener jeg. Enhetslederen på den sona jeg var på i går, kom og spurte hvordan jeg trivdes og så videre. Har jo jobba på flere soner, men hun er den første som har spurt, og vist at hun brydde seg om meg som vikar. Har inntrykk av at vi vikarer ellers blir sett på som et nødvendig onde, og ikke som bidragsytere i arbeidsmiljøet eller til at nødvendig arbeid blir utført.
Virker som at ”min” Enhetsleder, dvs lederen for Vikartjenesten bryr seg om at jeg får en god oppfølging. Han har tatt de utfordringene som har oppstått fordi enkelte har reagert og som har vist at de har vansker med den store, flotte dama med mørk stemme. De utfordringene har han takla på en for meg positiv måte. Men det er etter min mening deres utfordring, jeg er ærlig med min bakgrunn og mine utfordringer. Om andre synes at det blir en for stor utfordring for dem, kan jeg ikke at inn over meg. Har nok med mitt. Virker kanskje hardt, men noen ganger må jeg prioritere beinhardt. Er tross alt mitt liv.
Akkurat nå er det mer spennende om Vikartjenesten klarer å ordne praksis sammen med sykepleier sånn at jeg får lov til å dele ut medisin til brukerne. Har tatt teorikurset og den skriftlige prøven i medisinhåndtering. Blir flere vakter når jeg får ”fag” som det ofte blir kalt. Har du fag, er et spørsmål som kommer opp i en del sammenhenger, ja. Og det betyr mer varierte oppgaver og kan også bety at jeg får flere vakter på færre soner. Altså mer valgfrihet i forhold til om jeg må ta ei tilbudt vakt eller ikke. De har underskudd på assistenter med fag, så det er jo i deres interesse òg.
Syns det er litt morsomt å dokumentere utviklinga. Så jeg har fått Wenche Marit til å ta noen bilder i sommer. Og bruker av dem her i hjørnet mitt

Fredagskveld

Hva skjer i hodet mitt?
Jeg blir mer målbevisst, mer strukturert i hva jeg gjør. Greit nok, det er på enkelte felter, men likevel.
Denne uka har jeg fått lest en masse pensum. Første gangs gjennomlesing, men likevel ligger jeg godt an. Har fått skissert en ide til eksamensoppgaven i Jus og Avtaleverk. Har begynt å lete etter referanser og kan få en brukbar oppgave ut av det. Bra nok til å stå iallfall, men en C bør være oppnåelig.
Trente på coaching denne uka, og har avtale med Eva om en treningstime uten veiledning neste uke.
Fikk en masse god feedback/ros på Coaching-kurset. OK, vi skulle trene på akkurat det, men likevel ble det litt mer. Folk satte pris på mitt bidrag, og det var godt.
På nedsida er det at Kurt på Stavne ikke får tak i dama som skulle vurdere papirene mine i forhold til fagprøve som Omsorgsarbeider. Plagsomt, men det blir.
Det at økonomien gikk helt til helvete, er jo absolutt en nedtur, men den må jeg ta. To doble vakter i helga, blir jo litt, selv om det blir lite arbeid neste uke pga Teamutviklingskurset.
Det at flere godtar meg som den flotte dama jeg er, er jo absolutt et pre. Må bare slutte å tvile på meg selv. Dèt kommer, men ikke så fort.
Psykologen på Rikshospitalet ble jo også en nedtur. Ser ut for at vi har to helt forskjellige oppfatninger av hva jeg bør jobbe med for å komme fram dit jeg vil. Surt, men sånn er det. Kanskje jeg bør legge an samme strategi som på Ergoterapeututdanningen, gi dem det de vil ha, og heller kjøre mitt løp når jeg ikke i kontakt med dem. Spørsmålet er jo også hvor stor bruk jeg har for dem?
Det jeg trenger Rikshospitalet til, er jo hjelp med hormoner og kanskje operasjon om et til to år. Med dagens utviklingshastighet, blir det nok nærmere to enn et år, men det er greit. Så lenge jeg selv kjenner at utviklinga går rett vei, kan utviklinga ta den tia den trenger.
Fleipa jo med Irene på sms her om dagen om at jeg nettopp hadde passert 15-års stadiet, og det er nok noe i det.
Har litt på fornemmelsen at utviklinga mot det å få bort mitt gamle skall, henger sammen med utviklinga i Mastergraden. Det skjer mye nå fordi jeg jobber hardt med studiene. Og jeg er litt der, som jeg for så vidt har vært lenge, at når jeg blir ferdig med studiene og klar for en fast jobb, da har jeg også fått mitt egentlige jeg på plass. Da er denne flotte dama, like flott uansett hvilken situasjon hun står i, uansett hvem hun samhandler med. Blir nok noen opp- og nedturer på veien men de får jeg ta.
Bildet over ble tatt i august av Wenche Marit, og er en del av dokumentasjonen som prosjektet mitt krever.

Tirsdagskveld

Går litt i kryss og B før tida. Søndagen rengte de frå Sona kor E ha arbeid i sommar og lura på om E kunne ta ei kevldsvakt sånn på sparket. Jauda, ho Ragnhild e ikkje tungbedd, men E merka når E kom i Sonebilen og sku ut på første oppdraget, at "No, Ragnhild, ha du vært i snillaste laget, ja". Hadde ju tenkt å ha fri heile helga, men E kunne vanskelig sei nei, når de rengte og va så trengt. Vesste at dagvakta sleit med å vinne nån tel å ta den vakta, når de fekk sykdomsforfall to tima før vakta starta. OG fann de ingen så vart det my ekstra på de som va på arbeid, og det ville gje dårligar service tel brukeran. Sånn at si'ræva og go'hjerta som E e tok E vakta mot bedre vitende. Men det vart ei kremvakt. Vi tok matpausen i parken på Heimdal, og det va passelig med oppdrag på arbeidslesten, og vi va ferdig i rett tid. Berre velstand.
Mandag hadde E tatt ei dagvakt, så det va og bryte se opp i 6-tida og sale på Panther'n sku E være på jobb tel sånn ca sju. Litt utpå dagen kjem det forespørsel om E kan ta vakte resten a uka, bortsett frå fredag. Ja, greit det. Trivelig å bi sett pris på sånn. Bi ju litt pe'eng a det òg, når man har en 7 - 8 vakte i løpet a ei litt lang vèk.

Panthern ha vært på tur i år. 1350 mil begynne det å bi no. Hadde et lite ubevisst mål om 2000 mil denne sesongen, men med så my arbeid ha det bidd mest kjøring tel og frå jobb de siste to månan. Men vi va då i Molde no lørdagen som va, og det bi kanskje tur tel Tigerstaden no tel søndagen. Sku ha vært en tur nordover, men det bi kanskje i seinaste laget å kjøre motorsykkel over Saltfjellet i slutten a september. Ikkje det at E e redd at han legg over med sny. Men det bi fort kaldt hves det bi et overfall a regn på turen. E tross alt 85 mil èn vei oppover. Og det va rimelig kaldt og vått på sørtur i sommar. Regn og motvind frå Fauskeeidet og tel sørsida a Korgfjellet. Måtte inn på venterommet på Sørelva og varme me og på Namsskogan va det både oppvarming og tørking på programmet.
Bildet e frå en overnattingstur på Fosen i juni.

Søndag

Søndag
Det er litt vann i lufta ute, så Senior MC får kjøre tur uten meg i dag. Var i Molde og besøkte Asgeir i går, og på hjemveien kjørte jeg i regnvær fra Halsa til Trondheim. Det er vel en 17 -18 mil. Kjørte via Surnadalen siden det begynte å regne før jeg kjørte av ferga på Halsa. Og tenkte at ”skitt au, våt blir jeg uansett”. Og var våt og kald når jeg kom inn døra, ja. Skinndressen var vel dobbelt så tung som vanlig, så den henger på badet til tørk. Får gi den en omgang med Colan-olje litt senere i uka, når vekta nærmer seg normalen igjen.
Blir vel å ta stoffdressen i morra på jobb, vil jeg tro. Greit med to kjøredresser, selv om de er dyre å ha hengende.

Asgeir hadde det bra sa han. Han bor på studentbyen i Molde og studerer informasjonsbehandling på Høgskolen der. Men jeg er jo litt bekymret. 18 år og er hjemmefra for første gang, utenfor moras kontroll og veiledning. Men det så da ut som at han klarte seg. Ingen konflikter med de andre han delte kjøkken og bad med. Rommet var sånn passe uryddig. Kopper og kar var rene, det samme var gutten. Og han hadde gjort oppgavene han hadde på skola. Kan vel ikke forlange mer egentlig, selv om jeg er bekymra for om han klarer seg alene ute i den store verden.
Jo da, ha gjør da det, er bare at det er litt rart å tenke på at han har flyttet hjemmefra, han har jo vært en del av den daglige tilværelsen min de siste 18 årene. Og ungene har vi jo bare til låns uansett, vi skal ”bare” se til at de har en oppvekst som gir dem tyngde nok til å begynne i det voksne livet uten alt for store utfordringer.

Ser ut for at det begynner å bli litt form på også mine gjøremål framover. Studiene er underveis, nødvendig litteratur er kommet i hus. Aetat har endra på vedtaket om hvor mange timer jeg kan jobbe i uka uten å få trekk i dagpengene. Nå kan jeg jobbe inntil 5 dager pr to uker, og få dagpenger for de andre fem arbeidsdagene i den meldeperioden. Sånn som det var i sommer fikk jeg ikke dagpenger i det hele tatt, hvis jeg jobba ei vakt, fordi da hadde jeg brukt opp antall timer de hadde beregna jeg kunne jobbe. Og når man går som vikar og tar ekstravakter kan man ikke beregne hvor mange vakter man får. Da atr man det som blir budt og må prøve å få dagpenger for de dagene man er uten jobb. Inntil 50% av full stilling, så det kan bli knagert hvis det da blir 6 vakter i en meldeperiode, men det er likevel bedre å ha noe å henge fingrene i, at det er noen som har bruk for meg, enn å gå bare på dagpenger og tvinne tomler.
Ellers er jo aetat-systemet ikke akkurat det som er best egnet for å gi folk trua på seg selv eller tru på at man kommer i jobb.
Greit nok at det er mitt ansvar at jeg får fast arbeid. Men når aetat sier at de skal gi støtte og legge til rette for at man skal komme i arbeid, da bør man også gjøre det. Ikke bare sitte på ræva og produsere statistikk. Og tolke reglene slik at vedtakene i praksis medfører ”Berufsverbot”. Hvis man vil være litt sarkastisk, kan man hevde at de som er på dagpenger skal sitte hjemme og tvinne tomler. TV-titting er greit. Det samme er Rosemalingskurs, hvis du da ikke har tenkt å begynne å leve av rosemalingen. Men hvis du vil bruke fritida di til studier, da blir det bråk. Selv om studiene er lagt opp slik at de kan kombineres med vanlig arbeid, blir en langtidsarbeidsledig regna for student. Og taper dermed dagpengene.
Har søkt om dispensasjon i høst igjen, håper de skjønte tegninga i fjor. Dama var ”lettere” irritert, og klaga så det sto etter. Det vedtaket er i Trygderetten nå. Får tro at det er oppegående mennesker som skjønner at regler og mennesker ikke er helt samme tingen.

Og så har jeg fått innpass i Vikartjenesten, og gikk første vakta for dem på fredag kveld. Men det skjer jo ting, er jo mennesker vi arbeider med og sammen med. Så det var ei som ringte etter arbeidstid på fredag at hun var sykemeldt. Og hun hadde vakt på mandag morgen. Sa jeg kunne ta den vakta, nå er jeg bare spent på hvordan det blir i forhold til Vikartjenesten om alle mine vakter må gjennom dem, eller om jeg kan ordne noen på egenhånd. I utgangspunktet burde det være greit, men formaliteter er formaliteter uansett. Og enkelte holder mer på formalitetene enn andre, selv om det går utover praktisk gjennomføring av jobben som må gjøres.
Er et nytt datasystem som jeg må sette meg inn i. Der legger jeg inn når jeg er tilgjengelig for arbeid for Vikartjenesten. Får også oversikt over lønna etter hvert, og hvor mye jeg har jobba. For såvidt et greit system, men trenger som alle nye systemer litt innkjøring og opplæring. Må få sjekka ut om jeg skal kvitere ut utførte vakter i Gat-Turnus eller om det blir gjort av andre.

Jobba for Adecco fram til 31/8, men de betaler 110 kr/t og jeg setter litt mer pris på meg selv og egen arbeidsinnsats. Satser på at jeg får uttelling for alder og visdom i kommunen, og at jeg da får ei større lønnsøkning for samme jobben. Tror det blir dyrere for kommunen å leie meg inn via Adecco enn via kommunens Vikartjeneste, men rent praktisk blir det ett fett for meg, bare jeg får lønna mi. Kynisk kanskje, men det er jo lønna jeg lever av.
Men der ringte de fra Heimdal om jeg kunne komme på ettermiddagsvakt nå, så bilder fra turen i går får komme en dag senere.

Enda en tirsdagskveld

Ting Tar Tid. De tre T-ene der har jeg lært litt om, men tror du at jeg lærer? Nei. Like utålmodig som alltid, og har vel bare blitt mer ubeskjeden etter hvert som jeg blir kjent med meg selv, og tør se min egen storhet.
Har hentet mye styrke i dette sitatet fra Nelson Mandela

VIS HVEM DU EGENTLIG ER

Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige.
Vår dypeste frykt er at vi er sterkere enn vi våger å tro.
Det er lyset vårt, og ikke mørket som skremmer oss mest.
Vi spør oss selv:
«Hvordan kan jeg være strålende, vakker, talentfull og fantastisk?»
Hvordan kan du ikke være det?
Du er et Guds barn.
Det tjener ikke verden at du gjør deg liten.
Det er ikke noe positivt i å gjøre deg så
ubetydelig at folk føler seg usikker rundt deg.
Vi er født for å vise Guds ære som vi har i oss.
Den er ikke bare i noen av oss, den er i alle.
Og når vi lar vårt eget lys skinne, gir vi ubevisst andre lov til å gjøre det samme.
Når vi blir befridd fra vår egen frykt, vil vårt nærvær automatisk befri andre.
Det handler om å vise meg selv den respekt jeg fortjener. Akkurat som når jeg kjører sykkel. Er jeg ikke der, på sykkelen, og viser veien og sykkelen den respekten de fortjener, da går det raskt ”rakt åt skogen”. Og det har jeg lært litt om det siste halvannet året, det å vise meg selv respekt. For da får jeg respekt tilbake.

Det er ikke noe positivt i å gjøre deg så ubetydelig at folk føler seg usikker rundt deg.
Du har rett Nelson. Og det var akkurat det jeg gjorde, jeg gjorde meg ubetydelig i egne øyne, og dermed ble jeg ubetydelig i andres øyne. Nå som jeg tør å si at ”Ja, jeg Ragnhild er så stor, jeg vil det og det”, nå får jeg respekt og får den oppmerksomheten jeg fortjener fordi jeg er den jeg er. Nå løsner det, nå vet jeg mye mer hva jeg vil, hva slags jobb jeg vil ha, hvor mye ansvar jeg er villig til å ta på meg og hva jeg ikke vil ta på meg.

Har søkt på en jobb som veileder på Friskgården Stjørdal. Var der på introduksjonsmøte i kveld. De hadde plukket ut 10 av søkerne som de ville bli bedre kjent med, og vi fikk en innføring i tankegang og arbeidsmåter på Friskgården. Se også http://www.frisknett.no/
Slitsomt med sånne opplegg. Her har jeg fått på plass hva jeg vil jobbe med over vinteren, og så kommer de og ødelegger hele opplegget.
Sånn halvveis på fleip spurte jeg i plenum om når jeg kunne begynne. For det var et opplegg som passa midt i ryggmargsrefleksen min, den som sitter mellom 12. thorakale virvel og 1. lumbale virvel. Dvs midt i veikryggen.
Uansett om jeg blir med i runde nr 2 med jobbintervju eller ikke, skal jeg prøve å få vært med på opplæringstilbudet deres. Både fordi det ser interessant ut og fordi de skal etablere flere Friskgårder framover.Og de vil ha en pool av veiledere som kan være med når de starter nye Friskgårder. De hadde rimelig konkrete planer om tre i og rundt Trondheim.
Men nå er det full konsentrasjon om jobbintervju i morra. Fikk utvida søkerliste i dag, og må ærlig innrømme at hvis det ikke er noen av søkerne som er funksjonshemma eller er pårørende til en eller flere funksjonshemmede så stiller jeg sterkt. Var faktisk bare tre av åtte jeg ville tatt inn til intervju, meg selv inkludert. Og for å fortsette å være ærlig syns jeg ikke de to andre aktuelle er så aktuelle. Får la være å komme med mer inngående analyse, ligger og bikker på grensa til uetisk oppførsel her, så her er det best å holde tunge for tann eller hva det nå heter.

Ragnhilds hjørne

Fredag formiddag
Lurer litt på hvor denne uka har blitt av? Og hva jeg egentlig har gjort denne uka? Have I made a difference? Håper da det J Noe må jeg jo ha gjort riktig for når jeg snakket med Vikartjenesten så fortalte de at jeg var klarert som vikar i Hjemmetjenesten og at jeg hadde glimrende referanser. Takk Trude, STOR klem fra meg.
Trude er sykepleier i Hjemmetjenesten og vi arbeidet på samme sona i sommer mens jeg var utleid fra Adecco (uten referanser for øvrig). Og når jeg meldte overgang til Vikartjenesten sa hun seg villig til å være referanse uten å tenke seg om. Og Vikartjenesten var tydelig fornøyd med det Trude fortalte om meg. Absolutt et lyspunkt i tilværelsen J
Men jeg må lære meg at ting går seg til. Ringte Vikartjenesten i går og lurte på om jeg fikk noen vakter, da var jeg ikke kommet inn i systemet, sånn at jeg sto ikke på lista over aktuelle vikarer. Ok. Så ringte jeg Adecco og fikk tre vakter nå i helga på samme sona som jeg var på i sommer. Halv time senere ringer Vikartjenesten om jeg kan jobbe i helga. Shit, måtte bare si beklager men jeg har tatt på meg arbeid så det gikk ikke. Burde hatt is i magen og gitt F i Adecco. Slik at jeg kom inn i Vikartjenesten når de hadde tilbud. Men men.
Men jeg ar lært litt om ledere i Helsevesenet, og det er både òg. En del både, men en masse òg får jeg vel si.
Leder for den sona som jeg har jobba på, og som jeg sparte for en masse ved å gå i 150% stilling den måneden jeg var der, likte ikke at jeg har krav til lønn og at jeg har snakka høyt om det. Hos Adecco får jeg 110 kr/t som assistent. Pga. alder og visdom har jeg krav på ti års ansiennitet og da er lønna 137,45 kr/t. Siden jeg ikke har medisinkompetanse slik som sykepleiere og vernepleiere har jeg ikke krav på mer enn assistentlønn, selv om jeg har tre-årig Helsefaghøyskole og er autorisert Ergoterapeut. Man kunne vært grei og tilbydd minstelønn som Miljøterapeut, men det kom ikke på frågan.
Jeg vil jo tro at å lønne meg direkte vil bli billigere enn å leie meg (eller noen annen) fra Adecco, selv om jeg da får høyere lønn.
Det er en masse rart i en slik holdning, og det går på alt fra personlige –patier til manglende innsikt i hva som får folk til å funke til mer difuse ting som går på innsikt i og lojalitet til det kommunale systemet. Var en utenforstående professor som sa at Helsevesenet manglet forståelse for logistikk, og det kan nok langt på vei være sant. Selv om Helsevesenet har sin egen form for logistikk og organisering av arbeidsoppgavene.
Har jo ofte sagt på fleip at Sykepleierne har et to-vekttalls kurs i bytting av vakter innbakt i studiet, og det bør de vel nesten ha òg, skal de få vaktlistene til å gå opp.
Men hvor ble egentlig uka av?
Mandag var jeg hos Randi Aruna og snakka om mer personlige ting. Det har jeg gjort nå nesten hver uke siden mars/april i fjor, og det har vært godt. Bl.a snakka vi om at det ikke er så mange som takler 2 timer samtaleterapi i uka, mange har kanskje nok med en liten time hver andre eller tredje uke.
Tirsdag var det møte med aetat og en Tilrettelegger fra Stavne gård. Klarte jo å glemme at møtet var på aetat i Midtbyen og ikke på Stavne. Så jeg møtte på Stavne til riktig tid. Heldigivis var det ei som kjørte meg bort i Midtbyen sånn at vi fikk avvikla møtet. Det at aetat var med var mest fordi saksbehandleren på aetat ville vise at hun gjorde jobben sin. For jeg har sagt i fra om hva jeg mener om aetats service og oppfølging.
Onsdag ble det nytt møte med Kurt på Stavne hvor vi gikk gjennom papirer, ordna underskrifter og tenkte høyt om aktuelle praksisplasser, typer jobb osv.
På ettermiddagen var jeg til Healer som driver og fjerner negativ energi og fyller på positiv energi. Han fant en liten forbannelse òg. Han trodde helst at det var en som hadde kastet den i vanvare, for den var liten og satt dypt. Borte var den iallfall.
Føler meg lettere i kroppen, og det er litt sprøtt, for jeg har det siste året hatt en stigende formkurve på en måte. Og hver gang jeg har tenkt at nå har jeg det bra, nå kan det ikke bli bedre, så skjer det noe, og alt blir bedre likevel. Lurer på om det har sammenheng med at jeg har hatt relativt små krav til velvære for meg selv, At jeg har godtatt å ha en tung kropp og små tanker om meg selv. Og at nå som jeg begynner å tro på meg selv, fremdeles har små forventninger til hvordan jeg selv skal ha det. Er stoff for ettertanke her ja ;)
Og torsdag ringte Lederen for Ergoterapitjenesten og ville ha meg på jobbintervju angående en 50% prosjektstilling som Brukerkonsulent i Ergoterapitjenesten. I utgangspunktet ville de ha en funksjonshemmet Brukerkonsulent, siden denne konsulenten på en måte skal være brukernes talerør inn i tjenesten. Så det var jo litt spesielt at jeg ble vurdert for intervju. Greit at jeg har en sosial funksjonshemming, men den er temporær og vil forsvinne etter hvert som jeg lærer mer om min nye kjønnsrolle. Må vel mer være fordi jeg har to gutter med hver sin diagnose, hvor da Njåls utfordringer er de som vises best siden han sitter i rullestol. Også det at jeg har erfaring fra likemannsarbeid med andre foreldre til funksjonshemmede barn og også har erfart at søsken sliter med å ha en funksjonshemmet bror. Det er ikke bare vi foreldre som er påvirket av at det er et eller flere familiemedlemmer som har større utfordringer enn hva vi regner som normalt. Også søsken blir påvirket og trenger oppfølging.
Så det blir spennende å se på onsdag om jeg har en mulighet eller om det blir å fortsette å ergre seg over aetats noe semre service.

En tirsdag i august?

Ja, her sett man da, og lure på ka man ska finne på?
Kjempever, kunne tatt Panther'n og kjørt en tur, men han har berre drivstoff tel nærmaste bnesinstasjon og eiarn e heller blakk så det får være.
Og etter 1400 norske mil på sykkel'n sia helga før påske, så har E ju fått kjørt litt i frå me ;)
Men vi va en tur i Snillfjord'n i helga og såg om Anja47 http://aohanja.blogspot.com Fin tur i fin trøndersk natur og møte med hyggelige menneska som bryr se. Kan man egentlig førlange meir a en MC-tur?
Har litt god tid før tida. Egentlig ha E vel hatt god tid de siste halvannan åran, men akkurat no vart det litt meir tydelig. Ha etter en del om og men bidd funne verdig tel å å starte på et av aetats teltak før arbeidssøkera. Og hadde en kort seanse med aetat og en Telrettelegger frå en attføringsbedrift i dag. Bi en ny seanse i morra, e nån innledene runda som må unnagjæres før det bi nå shwung over tengan. Har ju nån tanka om ka E vil arbeide med, og ka E vil ha før det E gjær. Hves forutsetninga e at E ska jobbe alminnelig, vil E ju ha alminnelig betalt før arbeidet E gjær, og då e det litt problematisk å få dagpenga som utgjær 50 - 60% a lønna, før å utføre 100% arbeid. Men det e ju mulig å forhandle om det meste, og de ju ute med gulrota lønnstelskudd, kem den e størst før, me eller en potensiell arbeidsgiver e vel et åpent spørsmål ;)
Veit ju at E en flenk Ergoterapeut, og at E kan meir enn å snyte me, men med såpass mange avslagsbrev på jobbsøknada begynne tvilen å snike se inn. "E E flenk nok, klare E å stå i arbeid osv. osv" Fekk no heldigvis bevist før me sjøl at E kan arbeide og E e flenk. Det va no i sommar E ha et "stunt" i Hjemmetjenesten som pleieassistent, og fekk skryt før arbeidet E gjorde. Gjorde godt å føle at det va bruk før me og at min innsats "made a difference".
Men sia det e såpass godt om tid, ha E starta på Dragvoll, med Personalpsykologi. Tenkte E ville fylle ut litt i forhold tel Mastergraden i Organisasjon og Ledelse som E starta på i fjor. Men E veit faktisk ikkje om E kjem med på spesialiseringsmodulen i haust. Søknadsfristen e ikkje gått ut, og E ha ikkje fått nån førhåndstips, så E trur E vil mase litt om ei stund. Har behov før å kunne planlegge og vete ka E ska gjær framover, så det bi litt rot i systemet når E ikkje veit ka E ska pusle med framover. Ha søkt på et par videreutdanningskurs på HiST òg, men de e det heller enkelt med. Får E tid/overskudd tar E dem, hves ikkje prioritere E det som E allerede e i gang med.
Fann nokka interessant i går, når E va og meldte me opp tel Personalpsykologien. www.eit.ntnu.no ser utrulig artig ut, så E må sjekke viar ka det e før nokka slags galskap. Trives ju med tverrfaglig samarbeid, og trur ju at E har nokka å bidra med i de fleste sammenhenga. Vil kanskje komme litt tel kort når det e snakk om kvantefysikk, men det e vel også det einaste emnet òg ;) :)))
Lure på om det går an med sånn smileys i dette blogg-konseptet? E litt kult å kunne formidle kroppspråk og holdninge med meir enn berre ord.